Midt i julaftenkulda oppdager jeg at de har hugget ned bjørka. Det kjennes som et hugg også i meg.

Det er en slags tradisjon, dette - hver julaften fordeler vi oppgaver. Mens mamma og søster og hennes barn gjør andre ting, kjører jeg langs veier jeg engang kjente som mine og stanser utenfor en lang, hvit mur. Jeg bærer med meg gravlys og lighter og sklisnubler rundt i det stille, halvhøytidelige (eller kanskje bare alvorspregede) landskapet som en kirkegård jo er, og oppgaven er ganske enkel: det skal settes lys på pappas og farmors grav. Jeg går alltid til farmors først. Bommer som oftest med et par rader, må lete litt, får snø i skoene, fryser, kveler noen banneord. Finner den til slutt. Det er stille. Jeg pusser snøen av gravsteinen, graver en passende grop, tenner den lille lykten. Fredelig hvitt. Et øyeblikks ettertanke, så går jeg igjen, for å finne pappa under en bjørk.

Man bør være nøye med detaljene når man begraver folk. Vi hviler i graven lenger enn vi lever på jorden. Jeg tenker at den bør fortelle noe, noe mer enn når vi ble født og når vi døde, si noe om det som betyr noe, nemlig alt som skjedde imellom de to tidspunktene. For pappa valgte vi tre ting; et sangsitat - «We’ll meet again», to småfuglfigurer på toppen av gravsteinen, og plasseringen - pappa skulle for alltid hvile under en bjørk. Bjørka var viktig, kanskje det viktigste. Så står jeg i kulda med våte føtter og oppdager at bjørka er borte.

Vi hadde mange bjørker. Den kurvede og bratte oppkjørselen opp til gårdsplassen vår hadde en hel rad. Jeg lekte i dem som barn, i timer av gangen. I den verste hestejenteperioden fant jeg en tykk, bøyd gren som fungerte utmerket for niåringens fantasi om egen hest. Jeg satt på grena med improviserte tøyler av tau og så ut over jordene; det var vanskelig å holde balansen og nesten som å ri. Pappa elsket bjørkene, og syntes de ga ham styrke og fred. Derfor begravet vi ham under en. Litt fred er det minste du kan forlange når du er død.

Jeg står et sted hvor det skulle vært en bjørk og snakker med min døde far. Det er ingen grunn til å trekke min mentale helse i tvil; det er en enveissamtale - jeg forteller, lavmælt, mumlende; oppsummerer. Her er ingen svar, bare en slags ro. Noe som ofte er det eneste man trenger. Men den manglende bjørka plager meg. Senere kan min mor fortelle meg at det skal komme en ny bjørk. Den forrige var syk. Kanskje sto den for nær muren også. Men akkurat nå er dette stedet i verden hvor jeg står hver julaften med et lys og en tankerekke, bjørkeløst - og det plager meg. Det er ikke som det skal være, det heller.

Alt vi kan gjøre, er å vente.

Alt er vel. Det blir det ikke tekst av.

Jeg burde skrevet mer i 2009. Det skjedde så mange dårlige ting at langt større mengder tekst burde blitt produsert; det er en del av hvordan jeg takler motgang. Jeg moser det ned til bokstaver og tegn og mellomrom. Når noe har blitt til tekst, er jeg ferdig med det, på et vis. At jeg ikke skrev noe særlig i 2009, betyr egentlig bare at de vanskelige tingene ikke er over. Og likevel: jeg har det godt.

2. januar 2010 sitter jeg med bena i kors i sofaen min, i leiligheten min, i bydelen min. Det er ganske tidlig, det er stille ute, det er snø og minus 10. Jeg røyker og småspiser Twist som ligger igjen fra nyttårsaften, vi kan med andre ord fastslå at noen røykestopps- og sunnhetsforsetter ikke nødvendigvis har sneket seg inn i min virkelighet. (Dessuten vet alle at de første dagene i januar er de mest elendige for en bedre livsførsel. La oss si februar i stedet.) Jeg gikk inn inn et nytt år med en håndfull mennesker jeg er glad i, og akkurat ved midnatt var det noen som kysset meg og erklærte sin kjærlighet til meg, og han har fremdeles ikke dratt hjem, han sover i sengen min, og snart, kanskje, når dette er ferdig og klesvasken er tatt, skal jeg snike meg inn dit og legge meg inntil den varme kroppen som jeg har blitt så glad i at savnet er aldeles fysisk når han ikke er her. Det er vanskelig å ikke ha det godt når man er elsket. Det er vanskelig å skrive noe som ikke er spysøtt når man har det godt.

En gang i 2010 skal jeg tenke ferdig en tanke om hvor jeg’et sitter. Det er en kropp/hjerne-problematikk her som gnager meg, som jeg har tenkt altfor mye på i 2009, og kanskje blir jeg ferdig med å tenke på det, så jeg kan skrive noe om det og bli ferdig med det. For 2010 håper jeg at alle som har rom i hjertet mitt får det bedre enn før. Jeg håper at sommeren blir varm og jordbærene søte, at ingen skal være alene hvis de ikke vil, og at søvnen skal være dyp og unforstyrret. Alt det andre får vi ta som det kommer. Vi er mennesker. Vi kan klare det.

Jeg er novembersøvnig og lei og venter på mørkemånedens uunngåelige knock-out. November er uten håp. Det er mørkt når jeg våkner og mørkt når jeg går hjem, jeg fryser hele tiden og kaffe fungerer ikke, så jeg kan like godt slutte. Jeg vil ingenting og orker nesten like lite. Det er å vente at det går til helvete denne gangen også, som det alltid gjør, jeg tryner i ukene før alle får adventslysene og shoppingstresset på, jeg drukner mens alt fryser til is, og ønsker meg et stykke ut i året som ligger bak en lang, lang sving. Jeg hater november.

Men så er det slik at jeg hører ord og rytmer som er nye for meg, DumDum Boys har gitt ut nytt album og jeg nynner med på at «det var deilig på en litt syk måte», for eksempel, og noen tenker på meg (dette har jeg bekreftelse på), og enkelte netter er slett ikke kalde, og det finnes et slags lys. Kanskje denne gangen. Kanskje kan jeg klare det i år. Kanskje blir det jeg som vinner i år. Det er håp i november, kanskje for første gang.

Jeg sitter ganske stille i sofaen og har bursdag. Nå er jeg 34. Det tror jeg blir fint.

Helt uventet begynner jeg plutselig å forstå Radiohead. Det begynner med en tekstlinje jeg har hørt før, men som jeg plutselig kan forstå, ta innover meg, kjenne igjen, verne om - no alarms and no surprises, please. Slik starter et gryende musikalsk vennskap, og jeg tenker at det er slik det ofte foregår med meg.

Jeg begynte å forstå deg da du i bisetning nevnte noe som bare kunne bety at du hadde lagt merke til noe jeg trodde jeg var alene om å henge meg opp i. I løpet av det korte sekundet gikk du fra å være en fremmed til noen jeg var sikker på at jeg hadde lyst til å kjenne. Jeg spurte. Du svarte. Vi snakket. Og slik ble vi til. Det jeg ikke visste, selvfølgelig, var at jeg en dag skulle kunne sitte her og høre på Radiohead og dermed tenke på deg, og innse at du er den eneste gjennom hele min historie som jeg kan si dette om: du knuste hjertet mitt.

Vi traff hverandre da jeg var på mitt svakeste, alle forsvar jeg noensinne hadde hatt lå i en støvhaug rundt meg, og jeg vet ikke om jeg visste det selv engang, det bare føltes så kaldt der jeg var, jeg trengte noe trygt og varmt, du var der, jeg forsøkte meg på noe nytt: tillit. Jeg hadde ikke noe valg. Hjertet mitt kunne gis bort eller tapes for alltid sammen med resten av meg, og jeg prøvde det første. Da jeg fikk det tilbake, lå det i tusen knas. For første og foreløpig siste gang. Du så meg for alt hva jeg var, og du ville ikke ha meg. Det gjorde vondt fordi du en gang sa noe ubetydelig som var alt jeg trengte.

Så er det kanskje på grunn av deg at jeg trenger den hviskende bønnen om stillhet som Radiohead fremfører mens jeg røyker nok en sigarett og tenker enda litt til på det som aldri ble som det skulle. Det metaforiske hjertet er svakt. Jeg trenger fred. Eller kanskje en krig.